Da jeg ble spurt om jeg kunne gå undertøysmodell på en brudemesse nå nylig, vel da skal jeg love deg at det kom en del begrensende tanker. slik som:
- Hjelp jeg har jo ikke flat mage, jeg er for tjukk (begrensende tanker)
- Jeg har aldri gått på en catwalk før, hvordan skal jeg klare å gå pent og naturlig? (begrensende tanker)
- Høye hæler – ikke min greie, enda større mulighet for å snuble (begrensende tanker)
- Jeg er alene med datteren min, har ikke barnepass (unnskyldning)
Jeg gjorde det likevel! Vet du hvorfor? Det helt essensielle som jeg deler i slutten av videoen er nemlig dette: Jeg vet at alt det som har vært vondt og vanskelig som jeg har opplevd tidligere, har tatt meg dit jeg er i dag. Det vil si, at hvis jeg driter meg ut, vel da lærer jeg noe ekstremt verdifullt da også.
Fordi alt som skjer, uansett bra eller dårlig, sikrer min høyeste og beste utvikling. I det så ligger det tillit, tillit til at også tilsynelatende «dårlig og vonde ting» vil til slutt bli til en ting. Og hvordan synes du jeg klarte meg for første gang på catwalken? Jeg synes selv at jeg klarte meg ganske bra ;p
Se video: