Slik var min hjemmefødsel – Brutalt ærlig og usensurert!

Heisann! Jeg leste selv en del fødselshistorier før denne fødselen selv, men har man født før så kan man ikke la være å sammenligne med hvordan det var sist gang. Da fødte jeg på sykehuset med både epidural, lystgass, og en god del angst. Jeg husker jeg hakket tenner som en gal og hadde mildt sagt ingen følelse av å ha kontroll eller at jeg klarte takle smertene. Så hvordan skulle det gå nå?

Det skal sies at jeg gikk 7 dager over termin med dattera mi, så jeg var ganske forberedt på at jeg kunne gå over nå også. På termindatoen fikk jeg tilbud om stripping, men jeg valgte å vente. Jeg skulle ikke være utålmodig denne gangen! Men, dagene gikk, 2 dager over, 3 dager over og på 4 dagen over så var jeg på sjekk hos jordmor som skulle være med på hjemmefødselen, og etter en sjekk der nede kunne hun konstantere med at jeg var moden med 1-2 cm åpning og dermed så valgte jeg å prøve stripping for å se om det kunne starte noe. Jeg fikk også en oppskrift på en «fødedrink» som jeg skulle lage og drikke. Hensikten med denne er å få tømt tarmen. Slik er oppskriften:

Funket den? Nei, hehe.. ikke måtte jeg noe mer på do heller. Men jeg tenkte at siden hensikten var å få tømt tarmen, så trenger man vel ikke gjøre det så hokuspokus?

Dagen etter tok jeg 1 1/2 spiseskje med ren castoroil, funket det? JA! Hehe, det var nå lørdag og vi var på vei til butikken, jeg hadde allerede vært 3-4 ganger på og hylte rett ut i bilen: Kjør hjemmat, jeg må på do! Jordmor kom innom på lørdag ettermiddag. Hun sjekket om strippingen hadde hatt noen effekt, som var heller liten så det ble en ny runde med tøying der nede.

Lørdagsnatten hadde jeg sterke kynnere og hva man kaller maserier, jeg var nesten sikker på det skulle slå over i rier, men neida. Så jeg kan vel konstantere med at hverken drinken eller strippingen hadde overveldende effekt.

På søndag kveld gikk jeg inn en slags «surrender modus». Og hva skjer som regel når man gir slipp og «gir opp»? 🙂 Jeg la meg ved 00.00 tiden og omtrent 02.30 våkner jeg, med rier, svake sådan. Jeg fortalte til samboer at nå har jeg rier, men bare sov videre for dem er svake enda. Jeg elsker deg hørte jeg bare <3

Så lå jeg der da i sengen og kjente i kroppen, dem kom med 2-4 minutter mellomrom. Det tok ikke mer enn 1 – 1 1/2 time før dem var såpass oppe i styrke at jeg følte for å vekke mann. Klokken var nå 03.45 ca, og vi sto opp å begynte å forberede til fødsel. Satte frem fødebassenget som vi hadde plass til på kjøkkenet, og samboer fikset alt fra mat og drikke til meg. Vi ringte etter jordmor som kom tre kvarter senere. Riene var nå så sterke at jeg måtte aktivt bruke pusten gjennom, men veldig overlevelig. Jeg satte på TV, og tenkte at jeg skulle prøve få meg en epiosode av House MD, men det gikk dårlig, riene tok seg nå opp og det var vondt å ligge på sofaen, så derfor fylte vi opp bassenget.

Klokken har da blitt rundt 06.30 og jeg begynte å kjenne på smerter, de satt som ett belte rundt hele magen og ryggen. Men en ting vil jeg si til deg som vurderer hjemmefødsel: Du MÅ ha basseng. Jeg vurderte sterkt om jeg skulle «gidde» å ha det, kjøpe inn slange og alt, men akkurat det var det mest smertelindrende jeg kunne hatt.

Rundt disse tider begynte vi å spekulere i når kom barnet til verden, riene var sterke og jeg hadde litt trykketrang på slutten av hver rie. Jeg husker jeg sa: Rundt 08.00 – 08-30 kanskje?

Vel, der tok jeg feil… Jeg hadde igjen 5-6 timer til og jeg er veldig glad for at jeg IKKE visste det på forhånd!

Etter dette så mistet jeg litt oversikten over tiden, men jeg antar det var rundt 08.30 tiden hvor riene hadde tatt seg opp såpass kraftig og lydnivået i huset begynte å høres for å si det sånn.

Jeg hadde på forhånd et ønske om å ikke bli sjekket så mye der nede mtp. åpning, men nå vurderte jordmor at det kunne være lurt. Hun sjekket og kunne konstanterte med at jeg hadde 6 cm åpning. Jeg husker at det var som å få en stekepanne smelt i hodet for HALLO, jeg har så jævlig vondt og riene er jo så sterke!

Hun fortalte meg da at jeg kunne gå fra 6 til 10 cm på bare minutter så jeg måtte ikke henge meg opp i det. Tiden gikk og jeg jobbet intenst inne i hodet mitt med følgende: Overgi deg, omfavn smerten Ragnhild, jobb med smertene. Jo mer smerter, jo nærmere målet. Nå gikk fostervannet.

Men, det var vel en halvtime senere hvor jeg sa til jordmor: Jeg klarer ikke mer, jeg må ha noe smertestillende, jeg må på sykehuset sa jeg! Dette var da rundt 09.30. Jordmor har da en plikt på å ta meg særiøst, selv om dette er noe «alle fødene sier» og konfererte med sykehuset, men jeg skulle nok ikke dit.

Jeg fikk vite i ettertid at samboern min hadde gått bort til henne å sagt: Jeg kjenner henne, hun klarer mer – han sørget for at vi skulle gjennomføre som planlagt ja, og jeg er veldig glad for det i ettertid.

Riene ble enda kraftigere og jeg husker jordmor sa at det virket som om fødselen stagnerte. Hun fikk meg opp på do, slik at jeg kunne sitte i stilling som åpnet opp bekkenet enda bedre, og hjelpes hvor vondt jeg syntes det var, men jeg hadde utrolig god støtte av samboer, jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten han. Og, jeg hadde ikke angst som under forrige fødsel, inni meg hadde jeg nå bestemt meg for at dette skal jeg klare, nå skal jeg bevise for meg selv hvor sterk jeg er tenkte jeg. Timene gikk.

Mens jeg satt med rier på toalettet så sjekket de meg der nede igjen, og kunne konstantere at jeg hadde nesten full åpning, jeg tror dette var rundt 11.00 tiden. Likevel så gikk tiden og riene var veldig sterke hele veien, det var vel like etterpå dem fant ut jeg hadde en stjernekikker i magen. At barnet er en sjernekikker vil si at dem ligger med fjeset opp, dette gjør at barnet har vanskeligere for å komme ned i bekkenet og fødselskanalen, dem står da ofte og stanger i bekkenet som gjør at nettopp fødselen stagnerer. Det er ofte disse barna som blir tatt med vakuum eller tang på sykehus.

Jeg kan huske jordmødrene diskuterte litt seg i mellom, men jeg fikk ikke med meg hva dem sa for på dette tidspunktet fordi jeg skrek ganske høyt under hver rie, hehe.

Klokken 12.30: Jeg hadde da forflyttet meg på stua på madrasser der. Da skjedde det noe. Barnet var fremdeles ikke kommet ned i bekkenet selv om jeg hadde hatt full åpning lenge. Jordmor sa, nå må du bare få han ut, du må bare trykke på neste rie, og samlet krefter og gjorde som hun sa. Men da jeg trykket var det så vondt i bekkenet at jeg klarte ikke spre beina og holde bekkenet åpnet, slik at samboer og to jordmødre måtte holde ut beina mine på hver side med alle sine krefter.

Likevel, nå hadde jeg bestemt meg, jeg skulle klare å få ut den ungen samme hva! Og som sagt som gjort…En halvtimes intens treningsøkt senere var han født, like før 13.00.

Wow, wow var tankene i hodet mitt når jeg lå her… jeg kunne ikke tro at det var over, for en lettelse og for en glede.

Jeg har valgt å legge en vekt på dette med smerter når jeg skriver, for det var en av de tingene jeg tenkte mest på i forkant: hvordan skulle jeg takle det? Også endte det med at jeg fikk kanskje en enda hardere fødsel enn jeg forestilte meg? Gjennom hele fødselsforløpet lyttet jordmor på pulsen til baby og jeg tenker at det er veldig viktig å poengtere at han var ekstremt lite stresset under fødselen. Jeg husker jordmor kommenterte det flere ganger, at det vikret som om han hadde det veldig bra der inne, kanskje for bra så han ikke ville ut, hehe.

Å ha en hard fødsel koster på kroppen, jeg måtte ha følge på do de første dagene og hvor enn jeg gikk fordi det var såpass vondt å gå. Jeg fikk også 4 hemorider pga. jeg måtte trykke når barnet enda ikke var nede i bekkenet, og jeg ble veldig hoven dere nede. Jeg måtte dog ikke sy så mange sting, hun klassifiserte det vel som grad 2, men hun sa at det var bare ett sting som gjorde det. Grad 2 betyr i muskelvev, resten av stingene var bare overfladiske.

Så kommer det store spørsmålet da: var det verdt det, ville jeg gjort det igjen? Angrer jeg på at jeg ikke valgte å dra på sykehuset?

Nei! Vi er begge sjeleglade for at vi IKKE var der. Det ER risiko for barnet å bli tatt med tang/vakuum, og jeg er så glad jeg slapp epidural og det styret der. Og siden barnet har det bra og ikke er stresset så tar jeg heller mer smerter 10 av 10 ganger enn å utsette barnet for noe ekstra risiko. Så ja, jeg hadde valgt hjemmefødsel igjen 😀 Jordmors kommentar etter fødselen: Du trøkket han ut på pur vilje du! Jeg bare: JA! Og hun kunne med 99 % sikkerhet si at dem ville ha gripet inn å tatt han med vakuum eller tang om jeg hadde vært på sykehus. Heldige meg tenker jeg… for at jeg ikke var på sykehus.

Nå, nesten 3 uker etter fødsel så har hevelesen gått helt ned, hemoridene er snart helt borte og jeg klarer fint å gå igjen uten smerter. Kroppen er fantatsisk sånn, den healer seg selv!

Og sånn var det, takk for at du leste og lykke til min din fødsel om du leser dette og er gravid!

Masse kjærlighet, Ragnhild <3