Hei.
Nå er vi kommet til slutten av 2020, et år som har snudd mye på hodet for de fleste av oss. Nå vil jeg dele litt om hva som har skjedd meg de siste to årene, for ja, nå er snart babyen vår blitt 2 år! Han kom til denne verden så velskapt og skjønn, men det tok bare 2 dager før en av de tøffeste tidene i mitt liv skulle begynne, jeg måtte sette livet mitt selv på total vent.
God morgen ja.. For meg så fantes det ikke noe som het god morgen på nærmere ett helt år. Min baby våknet opp etter 15 minutter, etter 25 minutter, etter 30 minutter osv. Ikke bare på dagtid, men på natten også. Jeg kunne bruke opp til 7 timer på å legge han. Jeg trodde jeg visste hva det var å være sliten, men… dette var helt andre dimensjoner av sliten. Og jeg som kunne alle triks i boka for å ha et deilig fredfullt liv, hahaha! *ydmykhet*
Mammainstinktet er så sterkt at man klarer heller ikke å gi opp. Om samboeren min prøvde å hjelpe meg så lå jeg våken å lyttet til skrikingen for «i tilfelle» han trengte meg. Det endte med at jeg bare tok alt ansvaret selv en periode, selv om det selvfølgelig ikke gjorde situasjonen noe bedre. Jeg tror jeg var ute en gang i uken av døra, for bare tanken på å gå ut gjorde meg sliten.
Sånn lå vi i time etter time, dag etter dag. Det som lindret refluksen var å svelge ned mer morsmelk, så avhengigheten av puppen var stor. Men lå jeg sånn så klarte han sove videre for hver gang han våknet, men det dumme var – at jo mer melk han svelget, jo større lufttrykk i magen, og mer refluks. Så da var det å ta opp for å rape med jevne mellomrom og legge ned igjen. Det var nesten umulig å gå tur ute med vogna, for i liggende stilling på ryggen uten kroppskontakt og mulighet for å rape, ble tilstanden verre.
Jeg som elsket egentid, som elsket å skape, som elsket å gå tur… alt skulle vekk, det var bare en jobb jeg hadde, og det var å ta vare på han, og det selv etter flere måneder med svært lite søvn. WOW!
Jeg laget en video da Leo var 12 måneder gammel hvor jeg forteller mer: