Jeg frifødte min sønn alene – En historie om uforstyrret (uassistert) hjemmefødsel i 2025.

Ok, så jeg var ikke HELT alene, min mann var i nærheten av meg, og kom inn i føderommet på min kommando.

Og min sønn på 6 år var her, men han ble passet av onkel ute på tunet og «i bua» mens fødselen pågikk.

Hvis du ønsker å høre historien uten å lese teksten i innlegget her først, så kan du skrolle helt ned på siden hvor lenken til podkastepisoden ligger. I innspillingen har vi fokus på hva som skjedde og alle mine fødselshistorier – ikke så mye hvorfor. Så du vil kanskje miste mitt hvorfor hvis du ikke leser.

Men om du er nysgjerrig på hva som får noen til å velge dette her…. Keep reading 😉

Og skal jeg være helt 100% ærlig, så følte jeg ikke at jeg tok valget selv. Det høres kanskje rart ut, men jeg ble så sterkt ledet dit (av min sjel og min baby’s sjel), at hver gang jeg vurderte å ha med jordmor eller snakket på «jeg drar jo inn til sykehuset om noe føles galt», så skurret det. Ikke bare skurret, men intuisjonen min sa: Det er ikke det som skal skje. Jeg fikk til og med tilbud om at en jordmor som er utdannet i et annet land og jobbet der tidligere kunne være med, gratis… men magefølelsen min ville absolutt ikke det. Sånn er det, når man har overgitt seg til andre krefter enn egoet, i mange om ikke i alle tilfeller så kan man ikke kontrollere livet mer.

Så hva er mitt hvorfor? Disse bildene jeg har lånt fra Instagram kontoen til Freebirthsociety oppsummerer godt:

 

Så det er dette det handler om. Jeg ble kallet til å stå i min kraft og transformere en del frykt på veien og bane vei for neste genrasjon. Det er jo veldig tråd med min sjels misjon. Jeg har ikke snakket så mye om dette før, og for noen som ikke har hatt en spirituell oppvåking eller kjent kundalinienergien rase oppover ryggraden så igjen: Jeg mister dere her..Og det er helt ok. Men en jobb jeg har bedrevet med i det skjulte i mange mange år.. Er shadowwork for det kollektive.

Skyggearbeid handler om å ta på seg alle mulige slags smerter, stå i alle slags uønskede og vonde følelser, og situasjoner som det kollektive (mange i befolkningen) står i, og transformere det energetisk gjennom lyskroppen (som man får etter kundalini).

Et eksempel på dette arbeidet som ikke handler om fødsel kan være at man har bygget seg opp økonomisk, har det godt og «Ting skjer» slik at du mister alt, kommer i gjeld og det kan dukke opp følelser som skam, mindreverdighetsfølelser osv. Så jobber man med å romme, ikke dømme og stå i frustrasjonen, og stå i smerten med blikket fra et høyere perspektiv, uten å gå i offerrollen.

Dette er hva min sjel ønsker i denne inkarnasjonen:

 

Nok om det!… Fødsel:

DISCLAIMER HER: FRIFØDSEL ER OVERHODET IKKE FOR ALLE – Du må ha tilgang på informasjon fra en høyere bevissthet eller ha et samfunn eller egen mor rundt deg som klarer å holde rommet om at dette går helt bra, noe jeg hadde klart å kultivere i meg selv.

Og… Du hadde aldri klart å overbevist meg om å klarte den svarte løypen i fjellet uten sikkerhetsnett. Uansett hvor gode argumenter du hadde kommet med, for hvorfor det hadde gått bra, så hadde jeg ikke gjort det. Høydeskrekken er FOR stor! Men om du forklarer for meg hvorfor DU kunne klart det og gjort det, så hadde jeg sett på deg med store øyne, nikket og latt meg imponere, og ikke minst latt deg få lov til å stole på deg selv.

Slik er dette med frifødsel også, i mitt tilfelle i hvert fall. Jeg har ikke tenkt til å prøve forklare eller overbevise noen om å gjøre noe de selv frykter, eller som er langt unna deres egen overbevisning eller komfortsone. Men jeg forventer at du lar meg velge selv hva som er riktig for meg, og ikke være bedreviter fordi det er hva som er mest vanlig i samfunnet. Såpass respekt forlanger jeg.

Så hvorfor frifødte jeg min siste sønn og hvorfor legger jeg vekt på at dette ble det eneste naturlig valget? Vel, la meg fortelle deg

De argumenterende fødselsleger, noen jordmødre og de som synes man er spik spenna gal som tar fødsel i egne hender IKKE forstår er energisensitivitet og spiritualitet. Deres problem er at de ser verden gjennom den biologiske og fysiologiske linsa. Kropp er kropp og baby kommer ut vagina, og det kan være farlig. Dette trenger kvinner hjelp til pga. risiko for ABC. Punktum.

Vel.. Jeg hadde skylapper på lenge jeg også og trodde det samme, men det var kun fordi jeg ikke enda visste hvem jeg egentlig er, jeg kjente ikke min egen kropp godt nok og jeg levde fremdeles i frykt.

Historien om hvorfor jeg valgte å ta ansvar for min egen fødselsprosess denne gangen er både litt lang, litt komplisert og veldig relatert til spiritualitet. Men jeg vil dele med deg!

La meg starte med hva det startet med for meg. Jeg ble nemlig ledet dit. For ett år eller to siden ble jeg medlem av en gruppe på Facebook, hvor andre som enten har hatt, eller vil ha fri fødsel er medlem. Jeg var ikke gravid når jeg ble medlem av denne siden, men jeg var nysgjerrig og fascinert over de kvinnene som fortalte der, fordi det var veldig tydelig for meg at de hadde gjort masse indre arbeid, var ærefulle og oppegående damer som så på seg selv som sterke! Dette resonnerte med meg.

Når jeg ble gravid begynte jeg undersøke hva som hadde blitt delt her, og jeg følte en sterkere og sterkere resonans på samme valg. Det føltes ut som intuisjon min ledet meg hit. Og hver gang jeg vurderte hjemmejordmor eller snakket om til andre at «det er mulig jeg drar på sykehuset» så var det noe inni meg som sa «nei nei nei»

Og fra der, ble jeg ledet til utallige kilder om hva fødsel faktisk er, hva som skjer i kropp, sinn og ånd og jeg hørte på andres frifødselshistorier.

Det som sjokkerte meg, var hvor utrolig mye «feillære» jeg var indoktrinert med. Veldig mye av undersøkelsene og overvåkningen i fødsel i sykehus har IKKE forskingen på sin side. Jeg studerte f.eks utfall/resultat i forskningsstudier på om det faktisk er bedre for mor og barn og ligge med CTG overvåkning eller ikke, og forskingen taler ikke for at dette er lønnsomt for mor og barn. Samme med vaginalundersøkelser, som ofte skaper mye mer stress, frykt og dermed kompliserer fødsel mer enn nødvendig.

Noe kroppen min reagerte i frykt med i begge mine tidligere fødsler – Massiv frykt ved vaginalundersøkelser, uten at jeg skjønte at det var grunnen der og da. Jeg trodde bare jeg var i frykt FORDI jeg var i fødsel, noe som ikke stemte.

Jeg orker ikke å gå inn på mer detaljer om dette, for det er ikke relevant så for min historie, mer enn at jo mer jeg leste, jo mer jeg virkelig gravde og oppdaget, jo større var denne konklusjonen: Hvis en fødsel får lov til å foregå uforstyrret, jo mindre intervensjoner = mindre komplikasjoner – såfremt mor føler seg trygg. At mor føler seg trygg er ALFA OMEGA.

Trygghet virket å være den aller største faktoren for hva utfallet av fødsel ble. Og dette forsterket igjen min overbevisning om at jeg må være hjemme, der føler jeg meg mest trygg. Og helt ærlig? Jeg stoler mer på meg selv, enn egentlig alle andre. Og jeg stoler på kroppen min, og livet generelt! Jeg vet at KUN JEG vet hva som er best for meg, til syvende og sist.

– Men om jeg ville ha jordmor eller ikke hadde jeg enda ikke bestemt i starten.

Skulle jeg ha jordmor så var det hovedsakelig for at jeg ønsket at hun kunne lytte på magen min med et jordmorstetoskop. For jeg skal være den første til å innrømme at det og skulle friføde, det vekker mange frykter. Min største frykt var at babyen min skulle dø. Denne satt hardt, for jeg ville hatt store problemer med å håndtere følelsene om det skulle skjedd.

For det ligger en kollektiv oppfatning som jeg tunet hardt inn på her: Babyen din dør ikke på sykehuset, eller det kan det bli forhindret der, men hjemme er det DIN SKYLD. Uansett liksom… Jeg satt lenge med dette. Og jeg brukte all min erfaring som coach og spirituell visdom her for å komme til bunns i om dette faktisk var noe jeg reelt burde frykte eller ikke.

De få statistikkene som finnes på uforstyrrede fødsler som jeg liker å kalle det var faktisk ganske positive, men likevel så var det EN faktor som betyr aller mest i avveiningen…

Hvem er jeg? Og hva slags forhold har jeg til smerte? Til min egen kropp? Hvor moden er jeg? Kan jeg ta totalt ansvar for alt som skjer med meg og min baby? Er jeg virkelig så koblet på intuisjonen min som jeg tror? Leter jeg etter min forutinntatte sannheter eller er jeg åpen for alle perspektiver?

Og svarene på alle disse spørsmålene er at jeg var fullstendig klar for å stole på meg selv,  og jeg er utrolig koblet på egen intuisjon og kropp!

Selvrefleksjonen står høyt og jeg digger å skrive det! For jeg vet at det er ikke alle som kan eller vil gå denne veien, altså veien med å tørre svare på din sjel`s calling.

Gjennom hele svangerskapet studerte jeg fødsel, og noa av det mest interessante for min del var de spirituelle aspektene. Hvordan energisentrene våre åpnes opp.. hvordan vi leder sjelen til baby gjennom kronechakraet, hvordan kroppen produserer hormoner og DMT til «fødebobla».. og jo mer jeg forstod og skjønte om dette, jo mer overbevist ble jeg selvfølgelig om at dette bør skje så uforstyrret som mulig! I hvert fall for meg så er ekstremt sensitiv..

Jeg føler alt, hele tiden, VELDIG.. Jeg tar mennesker og omgivelser rundt meg inn som en svamp.. så i praksis.. sånn faktisk – Så hadde jeg dratt på sykehuset så tar jeg inn alle fødselshjelpernes frykter, begrensninger og historier. Og det er ikke mitt en gang! Vil jeg det? Nei! Og til en hver fødselslege eller annen person som jobber på en fødeavdeling- hvis dere leser dette og tenker «det er jo bare tull», så vit at det er gaslighting på høyt plan! Det er frekt, og det er lite profesjonelt: Å ikke validere en kvinnes sensitive natur, særlig i en så sårbar situasjon som fødsel er.

Og når jeg lærte mer og mer, så ble jeg mer og mer imponert over hvor klok kroppen min egentlig har vært hele tiden, i tidligere fødsler… det var kun ved intervensjoner (som å reise ut av huset, underlivssjekk osv.). Kroppen min reagerte med frykt på det «unaturlige», og fødselsprosessen ble forstyrret av adrenalinet og smertene økte.

Derfor; Min siste fødsel nå, min uforstyrrede hjemmefødsel – Var definitivt den fødselen som var minst smertefull, jeg var i fullstendig flyt med riene og i fullstendig tillit til kroppen. Jeg var i «surrender», noe jeg ikke har nevnt ovenfor i innlegget her, men som egentlig er noe av det viktigste vi fødekvinner kan være. Mange spirituelt våkne mennesker kaller fødsel for en dødsprosess. Egoet til mammaen, en del av det må dø gjennom fødselen – Det er ofte den delen av egoet som liker å ha kontroll som først må overgi seg, men sjelen din (og babyen din sin) vet hva som ikke kan være med inn i barseltiden, så hver kvinne vil ha egen opplevelse. Men det jeg kan si er at selv om det stemte i begge mine tidligere fødsler at noe i meg måtte dø, så følte jeg denne gangen av den delen av meg faktisk døde før fødsel, i svangerskapet.

Jeg hadde nemlig overgitt ALT til Gud/universet/kraften, kall det hva du vil noen uker før fødsel. Jeg var helt i surrender til utfall, smerter, ikke smerter, hvor, hjemme, sykehus. Jeg måtte ingenting annet enn – Å gjøre det som føltes naturlig for meg. Og det var det jeg gjorde.. Det eneste jeg bad om var at fødselen skulle skje når jeg minst forventet det!

Den 13. August 2025 kl. 15.00 og utover kvelden sjekket jeg rieteller. Kynnere kom med jevne mellomrom, men det gikk 12 minutter mellom, 7 minutter, 5 minutter, så 20 minutter, så 11 minutter igjen, så 6 minutter osv. Så jeg bare slappet av og tenkte ikke på at/om/når fødselen skulle skje for dette hadde jeg vært med på før. Så lenge jeg fikk sove jeg på kvelden så var jeg happy, og det klarte jeg, for de var jo ikke SÅ sterke. Men jeg var sår/øm i cervix området, hadde vært det en stund så jeg synes det var litt slitsomt – Jeg var lei. Så jeg sovnet på kvelden, våknet 4-5 ganger i løpet av natta av litt sterke kynnere, men fikk vel 6-7 timer søvn til sammen.

 

Kynnerene var litt svakere på morgen og litt mindre hyppig, men han inne i magen var veldig aktiv. Han sparket hele tiden🙊 Jeg sa til samboeren min at jeg ville handle inn litt mer enn hva vi pleier, at vi tok en litt storhandel så vi slapp på butikken med det første. And so we did. Jeg hadde spist litt frokost, men på handleturen da så fikk jeg et innfall, eller VI fikk – vi ble sultne og jeg fikk lyst på pølse på bensinstasjonen, haha! Jeg skriver haha!; fordi det har jeg ikke kjøpt meg og spist på 10 år tror jeg.

Vår sønn på 6 år var hos en venninne av meg som også har en sønn på samme alder på dette tidspunktet. Avtalen var at vår sønn skulle være der noen timer, så skulle vi bytte og hennes sønn skulle komme til oss. Så vi var alene ved 13.30 da vi kom hjem fra handlingen. Baby sparket fremdeles mye, og kynnerene var ganske sterke nå. Jeg la meg i sengen for å hvile litt, men fikk ikke slappet ordentlig av, jeg ble bare enda mer oppmerksom på hvor øm og sårt det føltes nedentil så jeg ropte på samboeren min og han kom inn på rommet. Jeg sutret litt til han og sa jeg var så lei av å ha vondt nå.. det var godt å bli litt holdt og gråte (merk deg her er den emosjonelle forløsningen ofte en fødsel trenger for å kunne starte).

Jeg stod opp av senga ved 14.30 tiden og hørte på litt høy sjamanmusikk på stua og jeg hørte guidence bak på h.side hvor jeg alltid får beskjeder fra åndeverden (nei, det er ikke så ofte jeg får det som det kan virke som i den setningen🙊).

«Du er i fødsel» og tankene «jeg er i fødsel» seilte litt rundt i bevisstheten min.

Men, nå var det jo snart middagstider og vi skulle passe sønnen til venninna mi. De fleste fødsler starter jo på natt, så jeg ignorerte og bortforklarte for meg selv den guidingen🤓

Venninna mi kom med ungene, og samboer og hans bror måtte reise og ordne noe, samt innom butikken for noe vi hadde glemt før på dagen. Jeg var derfor nå alene med ungene på 6 og 7 år, men det var fint vær og de klarte seg mye selv. De spurte på et tidspunkt om jeg kunne være med dem å leke, men det orket jeg ikke akkurat da husker jeg.

Samboeren min kom hjem og middagen ble snart klar. Klokka var da 15.50 omtrent og vi ropte inn ungene. Jeg setter meg ned, har på maten på tallerkenen og begynner å puste litt tungt. Oi sier jeg🙊 Hva er det sier mann min? Nå er kynnerene sterke sier jeg. Vi fortsetter måltidet.. eller dvs. jeg rekker ta noen få biter til før jeg må reise med opp fra stolen jeg sitter på for å henge over mann min og puste. Nå skal jeg føde sier jeg.

Er du sikker sier han? Og jeg som enda var litt i denial svarte, ja jeg er ganske sikker, men la oss se om det kommer en rie til innen kort tid for å være helt sikker! Og det gjorde det, og den var sterkere! Så med en halvspist tallerken så sa jeg; Bare la ungene spise ferdig og send dem ut. Jeg gikk på soverommet og begynte å legge kladder på den andre sengen vår mellom riene og ordne litt ting. Jeg går så ut på plenen fordi jeg ville være litt ute også, tenkte det kunne være fint. Men det var en rie ute hvor jeg måtte sette meg ned på kne og puste heftig før jeg gikk inn igjen og ba samboeren min fikse fødebassenget.

Vi fylte det opp «akkurat i tide», for innen det var fylt opp så følte jeg så sterkt for å smertelindrende riene ved å være i vann, noe jeg personlig synes er veldig fint under fødsel. Jeg fikk inn høytaleren på badet og gikk på YouTube hvor jeg hadde laget en «freebirth» spilleliste. Det var en tune jeg ville ha kjente jeg, og det var denne:

https://youtu.be/vcpIYvxGYbU?si=J2eCQS8paGN7meEo

Og med høy musikk på, alene på badet hjemme så kunne fødselen fortsette. Det tok meg 1 eller 2 rier i vannet før jeg oppdaget dette: Riene var mye mer smertefulle når samboeren min var inn i rommet, enn om jeg var alene. Mellom neste rier sa jeg dette og spurte om han kunne vente utenfor, så ville jeg rope om det var noe. Og det skjedde, han fant seg en god stol og satt utenfor badet og chillet☺️

Vel, det ble ikke så veldig mye avslapping for av en eller annen grunn så blir vannet i fødebassenget fort kaldt så han hjalp meg å fylle på varmt vann ved å koke vann i store kjeler. Så kom han inn og fylte på mellom riene.

Jeg styrte jo volumet på musikk blant annet med telefonen min, og klokken går fort. Jeg ser den er 18.05 når jeg sjekker. På dette tidspunktet var jeg egentlig ganske så inn i fødeboblen og var kun opptatt av pusten, kroppen og lydene jeg lagde. Men jeg visste at venninna mi hentet sønn sin 18.30, og det var noe jeg ventet på, for da visste jeg da var jeg sikker på ingen unger kom inn og forstyrret blant annet.

Jeg var IKKE REDD, jeg følte meg veldig trygg, jeg følte jeg var på helt rett sted og jeg slo egentlig av tenkeboksen litt. Jeg var i surrender. Jeg hadde allerde gitt opp all kontroll, derfor følte jeg at jeg hadde full kontroll! Høres kanskje rart ut, men konsekvenstenking har liksom ikke noe i en fødsel å gjøre, og om det var ett mål jeg hadde med å gjøre indre arbeid så var det å overgi meg .

Men det kom noen tanker her og der, og da klokken var over 18.30 så følte jeg at nå kunne jeg liksom slippe meg helt løs, eller slippe fødselen «helt til».. rart det der?? Eller er det det? Hva med dyr som skal føde, vil ikke de helst føde uforstyrret?😇

Riene tar seg virkelig opp og jeg endrer litt stilling i fødebassenget. Jeg visste ting eskalerte og jeg sa til meg selv og kroppen min: Jeg åpner meg opp, jeg åpner meg opp. Og jeg «lå» da på ryggen i fødebassenget lent bakover og skyvde meg selv litt fremover i butterflypose – «Jeg er åpen og jeg lar kroppen min bestemme» var tankene jeg hadde.

En halvtime senere går vannet etter en kraftig rie og jeg vet intuitivt at nå er jeg på omtrent 8 cm, jeg sjekket jo ikke – However 8 cm var en indikasjon for meg selv på at snart kom pressrier, snart skulle babyen min bli født! Og så etter noen sterke rier til så føler jeg meg nesten helt åpen og da roper jeg på mann min. Nå vil jeg at du skal komme inn sier jeg.

På neste rie skjedde det noe jeg synes er ganske magisk selv. Jeg drev fremdeles på i butteflypose, men på en veldig kraftig rie, helt på slutten så løftet kroppen meg opp i reversed tabletop stilling! Og på sekundet etter jeg løftet meg opp så «klikket» hode til babyen ned i skjeden. Det var dette løftet som skulle til for at bekkenet mitt skulle åpne seg opp øverst og slippe baby ned i rotasjon. Det visste kroppen min, ikke jeg😂 #bodywisdom

Jeg må så stå i denne stillingen i riepausen, det synes jeg var tungt husker jeg, men det var liksom riktig å gjøre følte jeg, og jeg var jo vannet i bassenget, så det gikk bra. Så etter neste rie hadde hodet kommet ganske langt ned og jeg fikk sklidd meg inn mot kanten av bassenget igjen. Samboeren min kikker etter og ser «noe» der nede i vannet. Hodet til baby var halvveis ute og huden var veldig skrukkete (klemt sammen), det så ut som navlestrengen kom først akkurat da. Vi hadde jo lest oss opp på alle signaler hos meg og baby om hva som kunne gå galt, så derfor sa han dette til meg. Men jeg ble fremdeles ikke redd eller bekymret, for jeg hadde liksom nok å foreta meg. Men jeg svarte: Jeg skal få han ut!

Så neste rie presses baby ned in the ring of fire, dette kjenner jeg veldig igjen, og jeg vet jeg må prøve og ikke stresse her, men litt påvirket av hva mann min sa, så ville jeg ikke la baby bli her for lenge. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å presse i det heletatt, for en uforstyrret naturlig fødsel vil ende med «Fetal ejection reflex», dvs. kroppen presser baby ut helt uten effort med viljen fra mor. På Google beskrives det slik:

Fosterutstøtningsrefleks: Dette er et reelt, men mindre vanlig, 
fenomen ved fødsel der fosteret beveger seg raskt gjennom fødselskanalen
uten frivillig pressing fra foreldrene. Det er en spontan og ufrivillig prosess.

Derfor var en rie å holde baby i the ring of fire nok, og på neste rie så presset jeg nok litt ekstra for å få han ut, i tilfelle det skulle være noe med navlestrengen. Men det var det jo ikke, det var bare mye hud☺️ Han kom ut helt perfekt klokken 20.03. Rett etter han kom så sa jeg til samboeren min at han måtte hente 6 åringen NÅ! Og det gjorde han. Og når han kom inn i rommet ca 2 min etter lillebror ble født så hadde han store øyne! Og han sa: Oi! Her var det mye…. Følelser sa han🥰 Også la han til: Mye kjærlighet 😍 Og ja, helt riktig, han kom nok inn i en stor os av oxytocin og hva mer av magi som var i rommet.

Jeg ventet i bassenget til morkaken skulle fødes ut, det tok litt tid syntes jeg – men egentlig helt normal tid (40 minutter elns), det var bare litt styr med å forflytte meg me babyen og navlestrengen!

Men da morkaken kom ut så ba jeg samboeren min hente en stor kjele som vi la den i, og han bærte den mens vi gikk til sengen hvor jeg hadde lagt kladder på. Vi ville jo vente med å klippe navlestrengen til den var helt hvit/tømt for blod. Og det gjorde vi – så knøt vi den med en hyssing og vi kunne legge oss og hvile begge to. Jeg sov ikke hele den natta etterpå, for jeg var litt i ekstase over hele fødselen og babyen min💗

Det skal sies at kvelden etter reiste jeg inn på barselavdelingen. Jeg dusjet og vasket meg nedentil og kjente litt etter, og helt ærlig ble jeg litt redd. Litt redd fordi det kjentes så uvanlig ut om jeg kan si det sånn, og jeg ville ha en sjekk om rifter. Jeg hadde revnet litt, mest sannsynlig fordi jeg pushet litt mer enn nødvendig på slutten. Så jeg sydde noen sting og reiste hjem.

Tre dager etter fødsel stod jeg med litt smerter enda ute på plenen hjemme.. Jeg og 6 åringen skrudde på høy musikk, han hoppet på trampolinen og jeg gynger litt dansende rundt, ser opp på himmelen og tenkte. Fy fader, jeg er en badass dame! Det var rått!! Tenk så amazing kroppen min er😍 Så totalt var fødselen 4 aktive timer😇 Min definitivt beste fødsel av alle 3☺️

Og det var det! Jeg tror enda sterkere på nå; at når en kvinne finner styrken i seg selv, selvtilliten og tilliten til kroppen sin så er hun fullstendig kapabel til å føde barnet sitt uten helsepersonell tilstede og det vil gå helt fint. Problemene kommer når enten frykt setter inn for mye hos mor eller det blir gjort intervensjoner som øker frykt eller utrygghet, da stanser de naturlig fødselshormonene. Enten hun vil føde alene, med andre vise kvinner, en doula eller jordmor.. det viktigste er at mor får bestemme selv og at hun blir støttet til å tro på seg selv og sin styrke! Og av de som skal være tilstede på fødselen: De må ha ROMMET, de må holde rommet for at kvinnen kan klare dette på sin egen perfekte måte. Det er hva jeg mener er det viktigste av alt, det rommet + mors egen intuisjon blir respektert og at hun får lov å bevege kroppen sin akkurat slik den trenger i symfoni med babyen sin.

Men det handler i stor grad om hvor FRI kvinnen er i seg selv, hvor sterkt hun stoler på seg selv, kroppen sin og sin egen intuisjon!

Vil du høre alle mine fødselshistorier og jeg forteller om denne fødselen? Hør episoden på «frifødsel podcast» her!

Takk for at du leste!