Jeg var bare 7-8 år da jeg første gangen tenkte på at jeg måtte endre noe på kroppen min. Jeg leste i et kjendisblad at det var blitt -inn- å operere nesa mindre. DET ville jeg gjøre tenkte jeg, fordi jeg hadde jo potet-nese. Den var altfor bred, altfor stor.
Bilde av meg rundt 9 års alder. Her hadde jeg allerede komplekser for hvordan jeg så ut.
Det var likevel på ungdomsskolen det virkelig begynte å utarte seg i en smertefull retning. Jeg opplevde å bli fryst ut av klassen, baksnakket, mobbet og kalt opp for hore, dum, stygg, ekkel med mer. Jeg, som på daværende tidspunkt var både jomfru, uskyldig og usikker hadde da blitt kåret (av guttene) som den 3. peneste jenta på skolen og dette skapte antageligvis mye sjalusi. Så slemme vi kan være med hverandre!
Her er noen random bilder fra tiden hvor selvhatet og kroppshatet var stort i ungdomstiden: 
Og her er meg i dag, 37 år gammel. Og jeg kan endelig si at både egenkjærligheten og kroppsbilde er på topp <3
Hør jeg forteller historien videre i Youtube filmen under. Hvordan sorg og depresjon ble til overspising, bulimi og rusmisbruk. Etter hvert en kroppsfiksering, fokus på fitness og kontroll. Til slutt slapp jeg kontrollen.
Comments 2
Selvhat er så ødeleggende, enten vi bruker en spiseforstyrrelse til å regulere følelsene eller andre strategier. Uansett er det godt jobbet å komme dit du har kommet! 🥰💐👏De fleste klarer ikke det, i alle fall ikke alene!
Ja, det har du helt rett i. Vi fortjener å legge selvhatet på hylla og glemme det til evig tid. Og takk, det er godt. Jeg har selvfølgelig fått hjelp på veien, men alt startet med et intenst ønske om å bli bedre. Hvis vi virkelig vil noe nok, og tror på at det er mulig; Så er det mulig 🙂