Jeg vil belyse vinterdepresjon fra ett litt annet perspektiv. Her viser jeg symptomer forklart utfra årsak-sammenheng som bunner i assosiasjoner. Særlig vil jeg påpeke det faktum at det er en grunn for at du føler som gjør og i stedet for å hele tiden forsøke å tenke behandling, behandling, behandling, foreslår jeg å snu perspektivet: Hva med å ikke forsøke tenke behandling. For med en gang vi tenker behandling så sier vi automatisk «det er noe galt med meg» – dette tar fra oss tilliten til oss selv. Å se på mørketiden som «et rom for å være mer med seg selv», rom for å lytte til den indre stemmen og observere tankene – hva er rett å gjøre for meg nå? Hvor i livet mitt er det disharmoni? Jeg lever i overbevisning om at vinterdepresjon kommer for å vekke oss opp: Ta tak der det trengs å ta tak. I alvorlige tilfeller vil jeg oppfordre til å søke lege, slik at det også er poengtert.