ÅÅÅÅÅååååååå….
Kan vi ikke alle bare si til oss selv: Jeg har ikke prestasjonsangst noe mer jeg, det er lett for meg å stå og snakke foran folk. Kan vi ikke bare si det og la det komme til realitet? ÅÅÅÅååå, hadde det bare vært så enkelt.
Vel.. du leser et innlegg fra ei som har hatt så prestasjonsangst at jeg gikk til kognitiv terapi i 2 mnd før jeg skulle si to setninger på høgskolen. Likevel så vrengte magen seg, jeg klarte ikke spise, jeg gikk konstant på do for å tisse samme dag før prestasjonen. Nervene var så «i meg», og jeg var så fanget av angsten at jeg var sliten i to dager etterpå…
Det er helt jævlig, det er reelt, det er fakta, det er sånn faktisk sånn det er…
Likevel er jeg her for å si til deg at det ER mulig å komme seg ut av det, det er mulig å ikke være så nervøs, det er mulig å snakke foran folk uten at nervene skal ta overhånd. Fordi jeg har klart det, dermed kan du klare det også.
Faktisk så er det sånn jeg ser det: Så mye prestasjonsangst du har er ett direkte bilde av hvor stort potensiale som bor inni deg som ikke kommer ut, som kan tjene verden på en måte helt uant for deg enda. Størrelse på frykt = størrelse på potensiale.
Jeg liker å vite, jeg liker å forstå.. forstår jeg så kan jeg anerkjenne og løse probelemet/utfordringen. Jeg gir deg derfor mitt perspektiv på hva prestasjonsangst bunner i, og veien som gjorde at jeg klarte å komme meg fra total angst til normal nervøsitet før fremførelse. Se video: